Norsk villreinsenter 2018

Imingfjell

Et sårbart trekkområde og viktige vinterbeiter på Hardangervidda

Imingfjell er en sårbar fjelltange med rike vinterbeiter øst på Hardangervidda. Inngangen til tangen er en flaskehals med vannkraftmagasin, hytter og vei som gjør det utfordrende for dyra å nyttiggjøre seg beitene. Fv 124 mellom Tessungdalen og Uvdal krysser fjellet i inngangen til tangen. Ønsker om å holde denne veien vinteråpen og hensynet til villreinens trekk- og beitemuligheter har vært et konfliktfylt tema i mange år.
Jakt, fiske og seterliv Før den tekniske utbyggingen av området tok til var den menneskelige aktiviteten her som i mange andre fjellområder først preget av fangst og fiske. Villreinfangsten her var viktig og den største konsentrasjonen av dyregraver sør for Sognefjellet er funnet i områdene vest for Imingfjell og rundt Sønstevatn. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble fedrift og setring mer vanlig. På Hardangervidda var det også tamreindrift i flere perioder fra begynnelsen av 1700-tallet.
Utbyggingen av området Den tekniske utbyggingen av området begynte med kraftutbyggingen av Sønstevatn i 1963-1968.I forbindelse med dette ble det bygd bedre vei (fv. 124) og tilgangen til området ble enklere.  Utbyggingen av Sønstevatn innebar neddemming av beiteområder og viktige trekkveier og reduserer i dag villreinens trekkmuligheter. Analyser av GPS-data herfra og fra andre områder med vannmagasiner viser at villreinen har vesentlig større vansker med å krysse regulerte vann sammenliknet med tilsvarende uregulerte vann.
Hyttefolket kommer Veien gjorde området mer tilgjengelig og etterhvert mer attraktivt for hyttebygging. Veien ble utbedret og fikk fast dekke høsten 1998. De første hyttene i området ble bygd før 1950. Blant annet like sør for Sønstevatn og ved Småroi. Begge hyttefeltene ligger plassert i de to gjenværende passasjene som villreinen har over tangehalspartiet. GPS-data herfra viser tydelig hvordan villreinen naturlig beiter seg gjennom landskapet fra vest, men at trekket østover ofte stopper i møtet med veien og disse hyttefeltene.I løpet av de siste 10 årene er det bygd et stort antall hytter (250+) i området nord for Sønstevatn. I hyttefeltet sør for Sønstevatn er det ca. 20 hytter, mens det i hyttefeltet ved Småroi er ca. 40 hytter. I 1950, og før vannkraftutbyggingen startet var det til sammen 7 husvære i disse områdene.
Effekter av vannkraft i to faser Utviklingen i dette området er på mange måter typisk for områder med utbygging av vannkraft. Effektene av utbyggingen kan deles i to faser.En primær effekt som gir direkte tap av beitearealer og trekkveier i neddemte areal. Deretter en sekundær effekt som skyldes vei og økt tilgjengelighet. Effekten av økt tilgjengelighet har eskalert de siste årene gjennom en utstrakt hyttebygging og økt ferdsel. Den samla belastningen av de ulike inngrepene og ferdselen i området er stor, og det er bare unntaksvis at GPS-merka villrein har krysset denne barrieren og tatt i bruk områdene øst for veien.
Beitene på Imingfjell Imingfjell har i likhet med resten av de østlige delene av Hardangervidda rike vinterbeiter. Beitetakseringer viser at 5-10 % av lavheiene på Hardangervidda befinner seg på Imingfjell. I motsetning til de sentrale områdene som bærer tydelig preg av beiteslitasje, så framstår lavheiene på Imingfjell som mer eller mindre ubeita. Mengden beitelav som finnes på Imingfjell er derfor langt større enn hva arealene alene skulle tilsi. Hardangervidda har en betydelig klimagradient med større nedbør og dermed tykkere snølag i vest. De østlige områdene byr derfor villreinen på langt bedre beitemuligheter. Disse forskjellene gjenspeiles i dyras arealbruk og GPS-data som har vært samlet inn gjennom 17 år viser at de i større grad søker seg til de østlige områdene i nedbørsrike vintre. I slike vintre utgjør fort vinterbeitene på østsiden av Hardangervidda mer enn 50 % av det tilgjengelige vinterbeitearealet. En regner nå med at de kommende klimaendringene vil gi vanskeligere beiteforhold for villreinen. En må derfor regne med at de østlige delene av Hardangervidda og Imingfjell blir viktigere for reinen i en varmere og våtere framtid.

 

 

 

 

 

 

 

 

                                 Animasjon av dyr ut på Gavelen?

Villreinens bruk av Imingfjell Imingfjell er et randområde på Hardangervidda, og bruken av området vil henge sammen med antall dyr og beiteforholdene i de sentrale delene av Hardangervidda. Større villreinstamme eller vanskelige snøforhold medfører at reinen i større grad bruker områdets ytterkanter. Imingfjell er også en viktig korridor for kontakt mellom Hardangervidda og Blefjell villreinområde. Dyr fra Hardangervidda utvandret for eksempel til Blefjell under overbeitingsperioden på Hardangervidda i 1960-årene. Reinens bruk av Hardangervidda har vært dokumentert med GPS-sendere siden 2001. Vi har derfor god dokumentasjon på villreinens bruk av områdene vest for Imingfjell og den tydelige barriereeffekten som skapes av topografien ved Gavelen og infrastruktur og ferdsel i området. En typisk sitasjon er at dyrene kommer vestfra og at trekket østover stopper på Gavelen. I noen tilfeller har de trukket helt ned mot veien og hyttene, både sør for Sønstevatn og i området ved Småroi. I enkelte tilfeller har dyrene også krysset veien, vandret videre østover beitet ute på Imingfjell. Så langt har dette i hovedsak vært kortvarige ekspedisjoner, hvor dyrene relativt raskt har vandret vestover igjen.
Kan veien stenges når villreinen kommer? Forslag om å holde fv 124 åpen vinterstid er i konflikt med mål om bevare villreinens trekk og beitemuligheter i dette området. Det har derfor vært fremmet forslag om at veien kan stenges når det er villrein i området, og at en slik kan oppnå en påstått vinn-vinn situasjon som både tar hensyn til ønskene om å ha en åpen vei og hensynet til villrein. Slike forslag kan virke besnærende, men erfaringer fra andre veistrekninger hvor en har prøvd slike løsninger levner lite tvil om at dette er en brukbar løsning. Villreinens bruk av nærområdene til rv 7 har vært overvåket siden 2001. Siden 2008 har en forsøkt å stenge veien når villreinen nærmer seg. Erfaringene herfra viser at en for det første stenger veien for seint. Villrein på trekk kan bevege seg raskt over store avstander. Dernest er det store økonomiske og dyreetiske betenkeligheter med å etablere slike ordninger. Økonomiske, fordi radiomerking og overvåkning er kostbart. Dyreetisk, fordi radiomerking vil medføre en ekstra belastning for dyrene som merkes og derfor bare bør gjøres i forbindelse med tidsbegrenset og nødvendig forskning og ikke i forbindelse med langsiktige og kan hende varige forvaltningsløsninger.

Ide og utforming: Olav Strand og Anders Mossing

Foto og video: Anders Mossing og Olav Strand

Kartgrunnlag: Statens kartverk

 

Copyright: Norsk villreinsenter 2018

Imingfjell Et sårbart trekkområde og viktige vinterbeiter på Hardangervidda
Imingfjell er en sårbar fjelltange med rike vinterbeiter øst på Hardangervidda. Inngangen til tangen er en flaskehals med vannkraftmagasin, hytter og vei som gjør det utfordrende for dyra å nyttiggjøre seg beitene. Fv 124 mellom Tessungdalen og Uvdal krysser fjellet i inngangen til tangen. Ønsker om å holde denne veien vinteråpen og hensynet til villreinens trekk- og beitemuligheter har vært et konfliktfylt tema i mange år.
Jakt, fiske og seterliv Før den tekniske utbyggingen av området tok til var den menneskelige aktiviteten her som i mange andre fjellområder først preget av fangst og fiske. Villreinfangsten her var viktig og den største konsentrasjonen av dyregraver sør for Sognefjellet er funnet i områdene vest for Imingfjell og rundt Sønstevatn. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble fedrift og setring mer vanlig. På Hardangervidda var det også tamreindrift i flere perioder fra begynnelsen av 1700-tallet.
Utbyggingen av området Den tekniske utbyggingen av området begynte med kraftutbyggingen av Sønstevatn i 1963-1968.I forbindelse med dette ble det bygd bedre vei (fv. 124) og tilgangen til området ble enklere.  Utbyggingen av Sønstevatn innebar neddemming av beiteområder og viktige trekkveier og reduserer i dag villreinens trekkmuligheter. Analyser av GPS-data herfra og fra andre områder med vannmagasiner viser at villreinen har vesentlig større vansker med å krysse regulerte vann sammenliknet med tilsvarende uregulerte vann.
Effekter av vannkraft i to faser Utviklingen i dette området er på mange måter typisk for områder med utbygging av vannkraft. Effektene av utbyggingen kan deles i to faser.En primær effekt som gir direkte tap av beitearealer og trekkveier i neddemte areal. Deretter en sekundær effekt som skyldes vei og økt tilgjengelighet. Effekten av økt tilgjengelighet har eskalert de siste årene gjennom en utstrakt hyttebygging og økt ferdsel. Den samla belastningen av de ulike inngrepene og ferdselen i området er stor, og det er bare unntaksvis at GPS-merka villrein har krysset denne barrieren og tatt i bruk områdene øst for veien.
Hyttefolket kommer Veien gjorde området mer tilgjengelig og etterhvert mer attraktivt for hyttebygging. Veien ble utbedret og fikk fast dekke høsten 1998. De første hyttene i området ble bygd før 1950. Blant annet like sør for Sønstevatn og ved Småroi. Begge hyttefeltene ligger plassert i de to gjenværende passasjene som villreinen har over tangehalspartiet. GPS-data herfra viser tydelig hvordan villreinen naturlig beiter seg gjennom landskapet fra vest, men at trekket østover ofte stopper i møtet med veien og disse hyttefeltene.I løpet av de siste 10 årene er det bygd et stort antall hytter (250+) i området nord for Sønstevatn. I hyttefeltet sør for Sønstevatn er det ca. 20 hytter, mens det i hyttefeltet ved Småroi er ca. 40 hytter. I 1950, og før vannkraftutbyggingen startet var det til sammen 7 husvære i disse områdene.
Beitene på Imingfjell Imingfjell har i likhet med resten av de østlige delene av Hardangervidda rike vinterbeiter. Beitetakseringer viser at 5-10 % av lavheiene på Hardangervidda befinner seg på Imingfjell. I motsetning til de sentrale områdene som bærer tydelig preg av beiteslitasje, så framstår lavheiene på Imingfjell som mer eller mindre ubeita. Mengden beitelav som finnes på Imingfjell er derfor langt større enn hva arealene alene skulle tilsi. Hardangervidda har en betydelig klimagradient med større nedbør og dermed tykkere snølag i vest. De østlige områdene byr derfor villreinen på langt bedre beitemuligheter. Disse forskjellene gjenspeiles i dyras arealbruk og GPS-data som har vært samlet inn gjennom 17 år viser at de i større grad søker seg til de østlige områdene i nedbørsrike vintre. I slike vintre utgjør fort vinterbeitene på østsiden av Hardangervidda mer enn 50 % av det tilgjengelige vinterbeitearealet. En regner nå med at de kommende klimaendringene vil gi vanskeligere beiteforhold for villreinen. En må derfor regne med at de østlige delene av Hardangervidda og Imingfjell blir viktigere for reinen i en varmere og våtere framtid.
Villreinens bruk av Imingfjell Imingfjell er et randområde på Hardangervidda, og bruken av området vil henge sammen med antall dyr og beiteforholdene i de sentrale delene av Hardangervidda. Større villreinstamme eller vanskelige snøforhold medfører at reinen i større grad bruker områdets ytterkanter. Imingfjell er også en viktig korridor for kontakt mellom Hardangervidda og Blefjell villreinområde. Dyr fra Hardangervidda utvandret for eksempel til Blefjell under overbeitingsperioden på Hardangervidda i 1960-årene. Reinens bruk av Hardangervidda har vært dokumentert med GPS-sendere siden 2001. Vi har derfor god dokumentasjon på villreinens bruk av områdene vest for Imingfjell og den tydelige barriereeffekten som skapes av topografien ved Gavelen og infrastruktur og ferdsel i området. En typisk sitasjon er at dyrene kommer vestfra og at trekket østover stopper på Gavelen. I noen tilfeller har de trukket helt ned mot veien og hyttene, både sør for Sønstevatn og i området ved Småroi. I enkelte tilfeller har dyrene også krysset veien, vandret videre østover beitet ute på Imingfjell. Så langt har dette i hovedsak vært kortvarige ekspedisjoner, hvor dyrene relativt raskt har vandret vestover igjen.
Kan veien stenges når villreinen kommer? Forslag om å holde fv 124 åpen vinterstid er i konflikt med mål om bevare villreinens trekk og beitemuligheter i dette området. Det har derfor vært fremmet forslag om at veien kan stenges når det er villrein i området, og at en slik kan oppnå en påstått vinn-vinn situasjon som både tar hensyn til ønskene om å ha en åpen vei og hensynet til villrein. Slike forslag kan virke besnærende, men erfaringer fra andre veistrekninger hvor en har prøvd slike løsninger levner lite tvil om at dette er en brukbar løsning. Villreinens bruk av nærområdene til rv 7 har vært overvåket siden 2001. Siden 2008 har en forsøkt å stenge veien når villreinen nærmer seg. Erfaringene herfra viser at en for det første stenger veien for seint. Villrein på trekk kan bevege seg raskt over store avstander. Dernest er det store økonomiske og dyreetiske betenkeligheter med å etablere slike ordninger. Økonomiske, fordi radiomerking og overvåkning er kostbart. Dyreetisk, fordi radiomerking vil medføre en ekstra belastning for dyrene som merkes og derfor bare bør gjøres i forbindelse med tidsbegrenset og nødvendig forskning og ikke i forbindelse med langsiktige og kan hende varige forvaltningsløsninger.
Imingfjell er en sårbar fjelltange med rike vinterbeiter øst på Hardangervidda. Inngangen til tangen er en flaskehals med vannkraftmagasin, hytter og vei som gjør det utfordrende for dyra å nyttiggjøre seg beitene. Fv 124 mellom Tessungdalen og Uvdal krysser fjellet i inngangen til tangen. Ønsker om å holde denne veien vinteråpen og hensynet til villreinens trekk- og beitemuligheter har vært et konfliktfylt tema i mange år.
Utbyggingen av området Den tekniske utbyggingen av området begynte med kraftutbyggingen av Sønstevatn i 1963-1968.I forbindelse med dette ble det bygd bedre vei (fv. 124) og tilgangen til området ble enklere.  Utbyggingen av Sønstevatn innebar neddemming av beiteområder og viktige trekkveier og reduserer i dag villreinens trekkmuligheter. Analyser av GPS-data herfra og fra andre områder med vannmagasiner viser at villreinen har vesentlig større vansker med å krysse regulerte vann sammenliknet med tilsvarende uregulerte vann.
Jakt, fiske og seterliv Før den tekniske utbyggingen av området tok til var den menneskelige aktiviteten her som i mange andre fjellområder først preget av fangst og fiske. Villreinfangsten her var viktig og den største konsentrasjonen av dyregraver sør for Sognefjellet er funnet i områdene vest for Imingfjell og rundt Sønstevatn. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble fedrift og setring mer vanlig. På Hardangervidda var det også tamreindrift i flere perioder fra begynnelsen av 1700-tallet.
Hyttefolket kommer Veien gjorde området mer tilgjengelig og etterhvert mer attraktivt for hyttebygging. Veien ble utbedret og fikk fast dekke høsten 1998. De første hyttene i området ble bygd før 1950. Blant annet like sør for Sønstevatn og ved Småroi. Begge hyttefeltene ligger plassert i de to gjenværende passasjene som villreinen har over tangehalspartiet. GPS-data herfra viser tydelig hvordan villreinen naturlig beiter seg gjennom landskapet fra vest, men at trekket østover ofte stopper i møtet med veien og disse hyttefeltene.I løpet av de siste 10 årene er det bygd et stort antall hytter (250+) i området nord for Sønstevatn. I hyttefeltet sør for Sønstevatn er det ca. 20 hytter, mens det i hyttefeltet ved Småroi er ca. 40 hytter. I 1950, og før vannkraftutbyggingen startet var det til sammen 7 husvære i disse områdene. Effekter av vannkraft i to faser Utviklingen i dette området er på mange måter typisk for områder med utbygging av vannkraft. Effektene av utbyggingen kan deles i to faser.En primær effekt som gir direkte tap av beitearealer og trekkveier i neddemte areal. Deretter en sekundær effekt som skyldes vei og økt tilgjengelighet. Effekten av økt tilgjengelighet har eskalert de siste årene gjennom en utstrakt hyttebygging og økt ferdsel. Den samla belastningen av de ulike inngrepene og ferdselen i området er stor, og det er bare unntaksvis at GPS-merka villrein har krysset denne barrieren og tatt i bruk områdene øst for veien.
Beitene på Imingfjell Imingfjell har i likhet med resten av de østlige delene av Hardangervidda rike vinterbeiter. Beitetakseringer viser at 5-10 % av lavheiene på Hardangervidda befinner seg på Imingfjell. I motsetning til de sentrale områdene som bærer tydelig preg av beiteslitasje, så framstår lavheiene på Imingfjell som mer eller mindre ubeita. Mengden beitelav som finnes på Imingfjell er derfor langt større enn hva arealene alene skulle tilsi. Hardangervidda har en betydelig klimagradient med større nedbør og dermed tykkere snølag i vest. De østlige områdene byr derfor villreinen på langt bedre beitemuligheter. Disse forskjellene gjenspeiles i dyras arealbruk og GPS-data som har vært samlet inn gjennom 17 år viser at de i større grad søker seg til de østlige områdene i nedbørsrike vintre. I slike vintre utgjør fort vinterbeitene på østsiden av Hardangervidda mer enn 50 % av det tilgjengelige vinterbeitearealet. En regner nå med at de kommende klimaendringene vil gi vanskeligere beiteforhold for villreinen. En må derfor regne med at de østlige delene av Hardangervidda og Imingfjell blir viktigere for reinen i en varmere og våtere framtid.
Villreinens bruk av Imingfjell Imingfjell er et randområde på Hardangervidda, og bruken av området vil henge sammen med antall dyr og beiteforholdene i de sentrale delene av Hardangervidda. Større villreinstamme eller vanskelige snøforhold medfører at reinen i større grad bruker områdets ytterkanter. Imingfjell er også en viktig korridor for kontakt mellom Hardangervidda og Blefjell villreinområde. Dyr fra Hardangervidda utvandret for eksempel til Blefjell under overbeitingsperioden på Hardangervidda i 1960-årene. Reinens bruk av Hardangervidda har vært dokumentert med GPS-sendere siden 2001. Vi har derfor god dokumentasjon på villreinens bruk av områdene vest for Imingfjell og den tydelige barriereeffekten som skapes av topografien ved Gavelen og infrastruktur og ferdsel i området. En typisk sitasjon er at dyrene kommer vestfra og at trekket østover stopper på Gavelen. I noen tilfeller har de trukket helt ned mot veien og hyttene, både sør for Sønstevatn og i området ved Småroi. I enkelte tilfeller har dyrene også krysset veien, vandret videre østover beitet ute på Imingfjell. Så langt har dette i hovedsak vært kortvarige ekspedisjoner, hvor dyrene relativt raskt har vandret vestover igjen. Kan veien stenges når villreinen kommer? Forslag om å holde fv 124 åpen vinterstid er i konflikt med mål om bevare villreinens trekk og beitemuligheter i dette området. Det har derfor vært fremmet forslag om at veien kan stenges når det er villrein i området, og at en slik kan oppnå en påstått vinn-vinn situasjon som både tar hensyn til ønskene om å ha en åpen vei og hensynet til villrein. Slike forslag kan virke besnærende, men erfaringer fra andre veistrekninger hvor en har prøvd slike løsninger levner lite tvil om at dette er en brukbar løsning. Villreinens bruk av nærområdene til rv 7 har vært overvåket siden 2001. Siden 2008 har en forsøkt å stenge veien når villreinen nærmer seg. Erfaringene herfra viser at en for det første stenger veien for seint. Villrein på trekk kan bevege seg raskt over store avstander. Dernest er det store økonomiske og dyreetiske betenkeligheter med å etablere slike ordninger. Økonomiske, fordi radiomerking og overvåkning er kostbart. Dyreetisk, fordi radiomerking vil medføre en ekstra belastning for dyrene som merkes og derfor bare bør gjøres i forbindelse med tidsbegrenset og nødvendig forskning og ikke i forbindelse med langsiktige og kan hende varige forvaltningsløsninger.