Norsk villreinsenter 2018
Bjørnevatn
En sårbar trekkorridor i Setesdal Austhei
Villreinen lever i ekstreme miljø og må derfor ha tilgang til store områder for å finne nok og riktig beite gjennom et helt år. I Setesdal Austhei har villreinen vinterbeiter lengst nord i området, der tilgangen på lav er best. Lav er reinens viktigste beite vinterstid, da annen vegetasjon er dekt av snø og dermed utilgjengelig for dyra. Villreinen er godt tilpasset forholdene i fjellet og kan som det eneste hjortedyret leve i lange perioder på lavdiett. Lav er imidlertid næringsfattig og simlene må tære på egne kroppsreserver mot slutten av vinteren. Fostervekst og melkeproduksjon er svært energikrevende og simlene er derfor avhengige av å finne grønt beite så snart som mulig etter kalving.
En migrerende villreinbestand
Villreinen i Setesdal Austhei har et migrerende levesett, faktisk den tydeligste årsmigrasjonen som er dokumentert hos villrein i Norge. I andre områder hadde villreinen tilsvarende migrasjoner tidligere, men trekkmulighetene i disse områdene er stengt av veier, jernbane og forstyrrelser. Det mest kjente eksemplet i så måte finnes på Dovrefjell hvor vei, jernbane og ferdsel i dag stenger de gamle trekkrutene mellom Rondane, Snøhetta og Knutshø.
Utfordringen i Setesdal Austhei er at dyra må krysse fv. 45 og aksen ved Bjørnevatn under vår- og høsttrekket. Hytter, vei, annen infrastruktur og forstyrrelser er i dag et betydelig hinder for reinens trekkmuligheter i dette området. GPS-data viser at reinen har to gjenværende trekkpassasjer her. Det foreligger godkjente planer for både bygging av nye hytter og utvidelse av eksisterende hytter i Valle sin del av dette sårbare området.
Barrieren
I områdene ved Bjørnevatn utgjør stedvis bratte og uframkommelige områder, vei, hytter og ferdsel en barriere for villreinen. Både på trekk sørover om våren, og på trekk nordover om høsten. I de seinere årene har dyrene stort sett trekt i områdene mellom vesle Bjørnevatn og Bakkebu-Veiåtoppen. Vårtrekket har i enkelte tilfeller gått over isen på store Bjørnevatn og ved Hallbjønnsekken. Høsttrekket har tidvis også gått i vestkanten av store Bjørnevatn.
En typisk situasjon under vårtrekket er at dyrene blir stående en periode nord for veien, og at de etter ett eller flere forsøk krysser i stor fart, før de fortsetter sørover mot kalvingsområdene. GPS-data viser at trekket sørover forsinkes med minst en uke fordi dyra stopper nord for Bjørnevatn.
Utbyggingen av området
Områdene ved Bjørnevatn har gjennomgått store endringer i løpet av de siste tiårene. Før 1960 var området nærmest uberørt, men i løpet av 1960-årene ble det bygd vei gjennom dalen. Veiåpningen medførte en utvikling som skjøt fart fra midten av 1990-tallet.
I dag er området preget av mye ferdsel og omfattende hyttebygging ved Mjåbu og ved Bakkebu-Veiåtoppen. Også på østsiden av dalføret og på Telemarksiden av fylkesgrensen er det bygd et stort antall hytter. I forbindelse med ny kommunedelplan for Bjørnevatn-området er det vedtatt bygging av 150 nye hytter, og 85 nye hytter mellom lille og store Bjørnevatn. I denne planen er det også åpnet for 30 nye hytter ved Veiåbrottet. Vi har illustrert utviklingen i disse områdene med å kombinere flybilder fra 1959 og 2014 med godkjente reguleringsplaner.
Å bevare den siste migrasjonen
Den store aktiviteten og utbyggingen av områdene ved Bjørnevatn har skapt en betydelig barriere for villreinens vandringsmuligheter. Videre utbygging og mer ferdsel vil øke presset på området og forverre en allerede vanskelig situasjon.
For å bevare villreinens trekkmuligheter er det svært viktig at området mellom vesle Bjørnevatn og Bakkebu-Veiåtoppen skjermes mot videre utbygging. Ferdsel og bruk av området bør tilrettelegges gjennom kommunens sti- og løypeplaner slik at villreinens trekk- og vandringsmuligheter skjermes på best mulig vis.
Fordypningsstoff:
Strand, O., Jordhøy, P., Panzacchi, M. & Van Moorter, B. 2015. Veger og villrein. Oppsummering – overvåking av Rv7 over Hardangervidda. NINA Rapport 1121.
Strand, O., Panzacchi, M., Jordhøy, P., Andersen, R., & Bay, L. A. 2011. Villreinens bruk av Setesdalsheiene- Sluttrapport fra GPS merkeprosjektet 2006- 2010. NINA Rapport 694.
Nilsen. E. B. & Strand O. 2017. Populasjonsdynamiske utfordringer knyttet til fragmentering av villreinfjellet. NINA temahefte no 70.
Panzacchi M, Van Moorter B, Andersen R, Strand O. 2013. A road in the middle of one of the last wild reindeer migrations routes in Norway: crossing behavior and threats to conservation. Rangifer Spes Issue No 21.
Ide og utforming: Olav Strand og Anders Mossing
Foto og video: Sjur Johan Vatnedalen og Olav Strand
Kartgrunnlag og flyfoto: Statens kartverk
Copyright: Norsk villreinsenter 2018